Som dere vet er det Tonje som eide denne hesten, mens Camilla var forrytter. Han har forandret deres liv. Nå har han begynt jobben med å forandre mitt liv. For det er ikke tull når jeg sier at magien har inntatt livet mitt. Etter bare en kort stund har han begynt å følge etter meg. Han kommer når jeg roper (Stort sett ihvertfall, man må da huske at mat er VIKTIG). Han lyder mine kommandoer som jeg selvfølgelig har lært av Tonje, Susanne og Camilla. Vi har vært på tur alene, og vi har vært på tur med andre. Ponnisen oppfører seg eksemplarisk. Men han gir ikke noe gratis. Men slik skal det være. Man må jobbe for ting.

Noen ord til de beste.

Tonje: Mitt nydelige tantebarn. Du har lært meg så mye. Du har gitt meg så mye glede på den korte stunden jeg har kjent deg. Du bobbler over av positivitet og energi. Alle skulle hatt en Tonje i livet sitt. Jeg er heldig som har en slik person så nært.

Jeg er stolt over at du valgte meg som den siste eier til Magic. Jeg er stolt over å få ha han i mitt eie. Jeg er stolt av DEG!!!

Jeg vet, Tonje, at en dag er du en stor stjerne, og jeg håper at du den dagen husker hvordan du kom deg dit, og hjelper andre i samme rettning, slik du gjør nå.

Her er bloggen til Tonje, og hennes hest Hvindar.

 

Camilla: Du vet hvor jeg er. Og faktisk, i skivende stund, vet jeg at du er på vei til din Magic. Susanne har sladdra. Jeg håper at møte blir fint for deg, og at du kan reise herifra lykkelig.

Jeg vil du skal vite en ting Camilla, jeg setter umåtelig pris på deg, og den jobben du har gjordt med Magic. Jeg vet også hvor sårt det var for deg å se ham forsvinne fra Sæland. Jeg tror jeg vet hvor vondt du hadde det i den perioden. Men Camilla, han er her, og det vet du. Kun 30 min fra deg. Og han kommer til å huske deg. Det vet jeg.

Jeg har blitt glad i den sprudlende glade jenta jeg ble kjent med. Jeg sa ja med glede da du ville ha meg som hestepasser på distanseritt. Jeg håper og tror at du vil nå langt innen det. Jeg vet at du kommer til å finne en ny hest, du kan ta opp til nye nivåer. Du har det i deg vet du. Og husk, i sommer er han din ien hel uke. (mulig jeg dumper innom, for å se hvordan det gårmed gulljentene mine, og kanelbolla) Leiren er ikke langt herfra vet du :-)

Camilla hadde Magic på for i 3 år. De tre beste årene i hennes liv tror jeg.

Her er bloggen til Camilla. Les og le. Hun er en fantastisk skribent.

 

Susanne: Mammaen til Tonje, og en vakker sjel. Det bor så mye i deg. Jeg er så glad at du er deg. Du har hørt på klagene mine, du fikk inn nok gøts ihodet mitt til å si at nok er nok. Det er din fortjeneste. Hold fast med det du har. Se lyst på fremtiden, og hva den bringer. Du har vært gjennom tøffe tider, men nå ligger veien åpen foran deg. Grip dagen, bruk dagen, og vit, jeg er glad i deg slik som du er. Du er min svigerrinne, og du er familie.

Takk for at du viste meg tilliten med å overlate din dyrebare kanelbolle til meg. Jeg lover, jeg skal ta godt vare på ham. Glad i deg Susanne. Du er best

 

Jeg tror jeg avslutter her. Tårene triller når jeg tenker på disse fantastiske kvinnene jeg har i mitt liv. Som har gitt meg sjangsen til å få et magisk liv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket dere nok.

Glad i dere alle sammen <3

Klem fra Veronica og Magic

Noen ord til Bente

Bente, du kjemper og slåss. Du er en sterk kvinne. Du er en stor inspirasjon for oss alle her på hest.no, med din åpenhet og ærlighet. Du kjemper din livs største kamp for tiden, og alle håper, tror og ber om at du SKAL vinne den kampen. For du er en fighter. Skulle ønske jeg bodde nærmere, så skulle du fått en stor klem, en kopp kaffi og en skulder å gråte på. Jeg vet hvor hard kampen er, for jeg har sett den selv på nært hold. Det gikk bra den gang, det skal det også gå nå. Vi er mange, Bente, som heier på deg. Som er her for deg, i både tanker ord og gjerninger. Du er en inspirasjonskilde for mange. Du er en hetinne. Du er min heltinne.

Bente sin blogg. Les, bli inspirert, rørt og overrasket. En kvinne med så sterk livsvilje skal man lete lenge etter

 

 

 

 

 

 

Håper vi sees igjen. Neste gang håper vi på penvær, slik at vi kan komme oss helt ned til sjøen :-)

Og det må jeg bare få sagt, Tonje var ei kjempejente. Her tipper jeg at jeg har mye å lære.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har også prøvd oss på og hoppe litt, noe som ikke var den største suksessen. Kan vel si det sånt at Lillegutt ikke har dette etter sin bror ihvertfall.

 

 

Dett var dett. Håper dere har kost dere med bildene av mine søte små. Både tobeinte og 4 beinte. Så ønsker jeg dere en flott helg videre

 

 

 

 

 

 

 

Savne er stort

Savnet er like intenst den dag idag, som det var den dagen han dro. Men jeg vet han har det bedre nå, jeg vet han er rundt her og passe nøye på at ting blir gjordt riktig. Jeg vet han humrer ned til oss.

Jeg kjenner ham, lukter ham og føler ham. Kansje bare innbillning, men dette er mine følelser, mine ord, min blogg. En dag skal jeg få en dyretolk til å kontakte ham.

Årsaken til at han dro

Jeg har skrevet i bloggen før om da jeg merket at noe ikke stemte, og en helt sinnsyk ringerunde begynte. Dyrleger ble ringt, Vetrinærhøyskolen ble ringt, forsikringselskapet ble ringt. Til og med mattilsynet ble ringt til. JEG ville ha den beste dyrlegen som fantes til å sjekke hesten min. Er dere klar over hvor liten kompetanse dyrleger har på øyesykdommer på hest? I Rogaland fant jeg to, 2, dyrleger som kunne lyse øynene, hvorav kun 1 hadde peiling på hest. Den andre jobbet kun med smådyr. Og Tassen var ikke smådyr. Han var en anelse større enn det. Sånn bittelitt ihvertfall.

Imellom all denne ringingen, kom hovsmeden min nesten daglig. Av og til bare for og sjekke at alt stod bra til. Andre ganger for og stelle med høvene. Ære være hovsmeden min. Beste mannen.

Bipolar grå stær.

Etter mye om og men, fikk jeg endelig stilt en diagnose på min store kjærlighet. Og det var IKKE for lange høver, det var ikke for dårlig/lite trening og muskelsvinn. Det var heller ikke min skyld, slik noen har yndet å påstå, siden han hadde en øyebetennelse i sommer (Som ble behandlet med antibiotika, og han fikk vasket øynene 3 ganger til dagen med sterilt vann)

Det var Bipolar grå stær. Min kjære var blind. Nå forstod vi så mye mer om hvorfor han ble slik han ble.

Grå stær kan behandles. Hos mennesker, men også hos dyr om du har enten rett forsikring, eller har ufattelig mye penger. Jeg hadde ikke noen av delene. Og da han begynte å vise tegn til smerter, som etterhvert (1 uke) ikke lot seg stagge av smertestillendes, tok jeg den tyngste, men beste avgjørelsen for min kjære. Han skulle få slippe. Jeg skulle få la ham vandre videre. Takker høyrer makter for dyrlegen jeg har. Han var med meg under hele prossessen. Støttet meg og veiledet meg. Takk til han.

Dagen

Dyrlegen kom ganske så nøyaktig 10.00 mandag 28.11.2011. Han var en preget mann da han kom ut av bilen. Han tok seg tid til å forklare hva han skulle gjøre, hva som kom til og skje, og hva som kunne skje. Jeg fikk også et valg. Han kunne ta det alene, slik at jeg slappe og se min kjære dø. Ikke faen. Jeg skal være med ham helt til det siste.

Jeg gikk ned på marka og hentet ham. Tok meg god tid. Festet superstar grima hans, og det nye lilla leietauet på ham, før vi begynte vandringen videre. Side om side. Vi gikk i et rolig tempo, slik vi alltid pleier. Dyrlegen stod og venta. Sa ikke et ord. Han visste hvor vondt dette var for meg. Han lot oss få ta den tiden vi trengte.

 

Tassen stoppa opp. Bare stod der. Snuste ut i lufta, "kikka" rundt seg og sukket. Jeg tror han visste, og han var klar. Han dulta meg i skulderen, og trødde av meg skoen, før vi kom oss videre. Vi gikk en siste gang over gårdstunet. Gårdstunet der han likte så godt å løpe på. Vi gikk ned mot garasjen. Heldigvis var ikke den store skumle sølepytten der. Jeg husker jeg tenkte: Nå kommer jeg ikke til å ha en løs hest på tunet, som løper rundt låven, fordi han syns det er altfor skummelt å gå alene på veien. Tassen gjorde slik. Han "stakk" av. Men løp rundt låven, og så rett i boksen sin. Det var bare å stå å vente på ham, for han kom innen 30 sek når han fant ut at jeg ikke var i andre enden av leietauet.

Dyrlegen spurte om jeg var klar. Nei, det kommer jeg alldri til å bli sa jeg, men sett igang. Tassen er klar. Tassen var så rolig. Bare stod der med senka hode. Rørte nesten ikke en muskel da kanylen ble satt inn. Rykket litt til da første sprøyte ble satt. Vi fikk en fin siste stund. Stod bare der og koste å koste. Han lente seg mot meg. Rolig blåste han meg i ansiktet, før han senket hodet, og tok det aldri mer opp igjen. Da jeg hadde fått sagt farvel, satte dyrlegen siste sprøyte, og min kjære døde. Han bare lå der. Som om han sov. Jeg klamret meg til ham. Dyrlegen gikk til bilen sin (var der jeg fant ham etterpå) mens jeg lå på bakken og lot tårene renne i strie strømmer.

Min kjære fikk sovne inn der han var trygg. Der han hørte hjemme. Klokken 10.30 var alt over, og min kjære hadde ro. Ingen smerter.

Jeg elsker deg fremdeles Tassen. Du var mitt alt.

Beklager

Beklager en lang blogg. Men jeg måtte ha det ut på en måte. Takk for at du leste den.

Drømmene

De siste 4 nettene har jeg hatt mareritt hver natt. I hver og en av dem har jeg måttet avlive Tassen pga øyesykdom. I hver og en av dem har vi gjordt alt vi kan for ham. Men til ingen nytte. Hver eneste morgen våkner jeg svett, sliten og forgrått. Jeg vil ikke miste min eneste ene. 

 

Veien videre

Hvordan veien videre blir aner jeg ikke. Jeg venter heller på dommen fra dyrlegen. Har bestemt meg om at jeg vil ha 2 dyrleger som skal se på han, den første kommer på onsdag, og utifra det han kommer frem til, så tar jeg en avgjørelse på om jeg skal ha eller ikke ha dyrlege nr 2. 

Men når sant skal sies, så er alt planelagt HVIS det ikke skulle gå Tassen sin vei. Min samboer er heldigvis forståelsesfull, og støtter meg i mine valg, selv om det betyr en død hest på tunet frem til dyretransporten kommer.

Min elskling skal få død hjemme der han er kjent, og liker seg. Ikke på et slaktehus fult av stress og reddsel. Om det skjer nå, eller om det skjer om mange år, så er mitt valg tatt.  

Sorgene på forskudd?

Mulig jeg gjør det ja, men nå er jeg forberedt. Ihvertfall i tankene mine. Mentalt? ALLDRI. Jeg vil beholde min lille tasseladd til han selv dør av alderdom når han er 30 år. Hehe. 

 

 

Phu, kjenner tårene presser på, og bildene fra i natt spiller enda på netthinnen min. Hva skjer?har jeg lov og være redd? Har jeg lov og nyte disse dagene med min elskling som de var de siste?

 

Jeg erklærer herved meg selv som hønemor av en annen dimensjon.